tirsdag 6. september 2016

Døden - glede eller sorg?


Den siste tidens overskrifter i avisene bærer preg av død i mer eller mindre brutale former. En ting er å bli drept eller dø av naturlige årsaker. Noe annet er for de som tilfeldigvis dumper over en død person, enda verre er det når denne døde er ille tilredt. Hva får noen til å tenne på et annet menneske?


Hver gang jeg er i en kirke så tenker jeg på døden. Jeg forbinder ikke kirken med glede, men med sorg. Det kan kanskje ha noe med at jeg ikke er kristen. Jeg finner ikke hverken trøst eller støtte i noen tro. Jeg er vel kanskje litt for rasjonell, men jeg kan gå med på at det var en eller annen fyr som gikk rundt på de tider. En som hadde litt "snåsamannevner" eller "Margit Sandemo" evner. Noe mer utdypning har jeg ikke tenkt å komme med. Jeg er mer på stadiet "Som man reder, så ligger man". 


Om jeg skal tro på noe så må det være skjebnen, livet er styrt av tilfeldigheter. Jeg tror også at vi har fått vår tilmålte tid her når vi blir født. Så får resten bli som det blir. 


Når man vet at Malin ikke har lenge igjen, når en selv skal på sjekk for å se at det ikke er noe spor av kreft lenger, når det er så mange som dør hver dag... da må jeg innrømme at tanken på døden streifer meg minst en gang om dagen. Man kan bare håpe at min tid er lenger enn til nå...


Her en kveld kom jeg inn på døden i samtale med ei som har det litt nærmere enn vanligfolk av yrkesmessig årsak. Dødsangst kom opp, særlig blant de som er i overkant religiøse. De var redde for å ikke slippe gjennom nåløyet til Perleporten. Jeg har alltid sett på døden som noe fredfylt, jeg har trodd at kroppen vet når det er over og innfinner seg mentalt med det. Du kan ha lyst til å leve lenger, men det er stor forskjell på det og det å være direkte redd for å dø. 


Jeg vet hvordan jeg vil ha min begravelse og sermoni. Jeg har i mange år sagt at om jeg ikke har helse og er oppegående så er det bedre å gå i elva, enn å komme på gamlehjem. Gamlehjem er siste stoppested. Hvorfor skal man sitte der sammen med mange andre gamle som er mer eller mindre oppegående og bare vente på å ikke våkne igjen? Det må da være bedre å gi slipp på livet med verdighet enn med medlidenhet?


Jeg har så mange planer at skal jeg få gjennomført halvparten så må jeg ha igjen 2/3 av livet fortsatt. Har man trua, så går det jo stort sett greit... bedre enn om en ikke har trua på at alt skal gå bra i alle fall.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nyt hver dag, den kommer ikke tilbake. Legg igjen en liten hilsen, så ser jeg at du har vært innom...