mandag 24. april 2017

Gullerudmarka


Når jeg fant parkering til gårsdagens cacherunde fikk jeg se noen som hadde vært vel ivrige i å få kommet seg på tur. Men bilen var låst i det minste  😆


I går skulle Patran begynne å jobbe, så jeg måtte kjøre henne til Hønefoss til klokka 15. Arbeidsdagen hennes var over klokka 19 så da kunne jeg likegodt cache bitte litt isteden for å dra hjem igjen tenkte jeg. Forrige uke kom en ny publisering i nærheten av tre jeg ikke hadde tatt tidligere, så da var egentlig dagens plan ganske klar. 


Hele skauen var et blomster eldorado innover. Spesielt blåveisen lyste opp i hopetall.


Breie flotte skogs stier gikk på kryss og tvers i alle retninger, så der må man nok ferdes endel før en blir kjent på hvor en skal gå for å komme seg tilbake til utgangspunktet. Til tross for at jeg hadde GPS så ble det ikke helt stødig kurs tilbake til bilen i dag. Når man velger første og beste parkeringskoordinat som kommer opp på GPS'n ja så må man regne med å gå noen meter ekstra. I dag ble de meterne ekstra en time på asfalt.


Note til meg selv: Neste gang skal koordinater dobbeltsjekkes så en slipper en lang omvei. Så vidt jeg husker så har jeg hatt et notat om at jeg må være flinkere til å lese cachebeskrivelsen, det har faktisk hjulpet meg flere enn en gang allerede i år... så det er håp om at dette blir skikkelig bra til slutt. 


Dagens første bad ble i Gullerudtjern, jeg sjekket ikke badetemperaturen for å stadfeste det. Minst to måneder for tidlig.


Gullerudmarka er en liten perle av et område i den sørvendte lune Åsakroken og er svært interessant geologisk og botanisk. Terrenget består av bratte nord-sydgående kalkåser hvor vestskråningene er brattest. Berggrunnen av skifrig kalkstein gir grunnlag for mange og sjeldne karplanter og sopper. Spesielt vakkert er det om våren når blåveis, liljekonvall og orkideer blomstrer. Tre tjern er såkalte kransalgetjern, det vil si preget av særlig høyt kalkinnhold. Dette er Gullerudtjern, Grunntjern og Ultvedttjern. Vinterstid samles mye elg fra Nordmarka seg i Gullerudmarka, og vegetasjonen bærer et visst preg av deres beiting. Gullerudmarka er et populært turområde, og det er et tett nett av stier på kryss og tvers.


Gullerudtjern naturreservat dekker et areal på 257 dekar og ble opprettet 13. desember 2002. Formålet med fredningen er å bevare et skogsområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv samt tilhørende kransalgesjø. Kransalgesjøer er en sjelden type vann som bare finnes på kalkrik grunn og som har rike forekomster av kransalger. Området har en svært rik og sjelden flora av marklevende mykorrhiza-sopp knyttet til kalkrik skog. Mykorrhiza-sopp er sopparter som danner symbiose med trær. Noen av de mest kjente mykorrhiza-soppene i Norge er vanlig kantarell og traktkantarell. 29 av artene som er funnet i området er ført opp på den norske rødlisten. Dette er en liste over sjeldne og truede arter.


For ikke så mange dagene siden var vi på Gygra, så da må dette være eneboeren Jonas Karlsen som bodde her mesteparten av sitt liv.


Kjedelig å vente på at loggen blir signert altså.


Så er det bare å stake ut kursen til neste cache.


I naturreservatet er det lov å sanke bær og sopp og fiske er tillatt i Gullerudtjernet. Men det er ikke tillatt å sette opp telt og det er heller ikke tillatt å tenne bål. All vegetasjon er fredet, også døde busker og trær. Ridning, sykling og motorisert ferdsel er forbudt. I nordenden av tjernet finnes er det satt opp et picnicbord for at besøkende skal kunne kose seg ved vannet. I sørenden er det satt opp en informasjonstavle med ytterligere informasjon om stedet og naturreservatet.


Jeg må si at en må vel være geocacher om man synes dette er et logisk veivalg når området bugner av stier i alle retninger... bare ikke i min kompassretning... og når jeg endelig hadde kommet meg opp, så så det slik ut ...


Kanskje man bare skulle fulgt stien rundt haugen...?


Grunntjern er den minste av de tre kransalgesjøene i Gullerudmarka. De er vurdert som unike verneverdige lokaliteter både i nasjonal og internasjonal sammenheng, bl.a. med forekomster av truete kransalger. Noen hundre meter nord for Grunntjern ligger den vernede Kvitmyra. Dette er en ekstremrik myr, trolig tidligere en grunn kransalgesjø. Stedet har flere lokaliteter for truete/sårbare orkidearter og forekomster av flueblom.


Etter hvert som jeg kom innover så endret terrenget seg litt og bushing var ikke fult så enkel måte lenger.


Hvor vidt man er vel bevart eller ei, når en løper rundt i skauen og leiter etter sånt kan vel kanskje diskuteres... særlig når man påstår at det er gøy i til legg...


Spesiell fjellvegg på vei til det siste tjernet.


Trolsk stemning i ettermiddag.


Ultvedttjern er den største av de tre kransalgesjøene i Gullerudmarka. Tjernet med de omkringliggende myrpartiene utgjør Ultvedttjern naturreservat og omkranses av Ultvedt landskapsvernområde. Ultvedttjern er en idyll og det går små stier rundt hele tjernet. På østbredden finnes en liten leirplass.


Ultvedttjern naturreservat er på 181 dekar og består av tjernet, kalkmyr og tilstøtende bekkedrag. Naturreservatet ble opprettet 20. juni 1986. Formålet med fredning er å bevare kalkmyra nord for tjernet som er viktigste voksested for myrflangre i Norge. Andre interessante arter er engstarr, nebbstarr, bunkestarr, blanktjønnaks og ferskvannssnegle. Et videre formål er å bevare denne sjeldne innsjøtypen. Ultvedttjern er en meget kalkrik innsjø med kalkutfelling og forekomst av kransalger.


Ultvedt landskapsvernområde er på 374 dekar og omfatter et kalkåslandskap med sjeldne vegetasjonstyper. Landskapsvernområdet ble også opprettet 20. juni 1986. Formålet med landskapsvernområdet er å bevare et kalkåslandskap med sjeldne vegetasjonstyper (kalkfuruskog og kalktørreng) og varmekjær flora. Landskapsvernområdet er i tillegg buffersone rundt Ultvedttjern naturreservat.


Når jeg hadde signert den siste cachen så var det to timer til jeg skulle plukke opp Patran i Hønegata. Det var ikke mer enn akkurat med tid regnet jeg med, og tok utgangspunkt i nærmeste parkeringskoordinat som dukket opp på GPS'n, men problemet var at jeg hadde ikke parkert ved den punktet, men ved et annet i en helt annen retning. Jeg møtte en hyggelig dame med hund på veien og hun bekreftet at om jeg fulgte denne stien så kom jeg rett på veien. Knall tenkte jeg og la bort hele GPS'n. Problemet var at det ikke var den veien jeg hadde parkert ved, men en kryssende vei. Så jeg fikk en time på asfalt i rimelig høy marsfart for å prøve å rekke det jeg skulle. Jeg klarte det med 3 minutter overtid. Det er innafor!


Den fineste turen var den stien jeg egentlig ikke skulle gått på, der steika sola og jeg hadde knallfin utsikt så si hele tiden. Jeg burde blitt en smule misstenksom med den utsikten, at jeg slett ikke gikk i den retningen jeg hadde kommet fra... 


søndag 23. april 2017

Langs Nitelvas bredde


En aktiv uke og helg, ikke minst endel lauping. Mounty, Lady og Tessy ble lempet inn i bilen og ferden gikk til Merethe og Marius. Skal si deg Tessy ble overrasket da vi stoppet for å plukke dem opp. Siden de ikke kan ha dyr i leiligheten så fant vi ut at vi skulle ta en runde å plukke bokser. Marius må jo få noen flere smilefjes på kartet sitt.


Jeg valgte elvebredden siden det ikke er så veldig givende å tråle gatelangs når det er mengder med cacher i en turløype. Parkerte like ved et stort badeanlegg og gikk runden, i og med at det er mange bruer over elva så kan en gå rundt. Det er et yrende fugleliv langs elva,så det ble noen bilder før sola forsvant bak åsen til kvelds.


Til tider blås det rimelig kaldt, særlig etter at sola forsvant. Det er det som er litt vanskelig i april, skikkelig varmt og skikkelig kaldt iløpet av få timer. Ut over runden så ble det kalde væ'ne fingre som søkte opp cachene og logget i utrolig mange forskjellige cacher. Det var det virkelig variasjon. Marius er blitt skikkelig flink til å finne cacher, så han ble sekretær på turen. Jeg og Merethe var skikkelig flinke til å dokumentere med kameraene våre.


Nitelva har sitt utspring ved Grua der den faller raskt ned til Harestuvatnet i søndre del av Lunner kommune i Oppland. Elven renner herfra rolig sørover og ender i Svellet i nordenden av Øyeren. Den har da tilbakelagt en strekning på ca. 37 km, og har hatt et fall på ca. 30 meter. Elven tilhører Oslomarkavassdragene.


Den nordre delen av Nitelva renner gjennom Hakadal og kalles der Hakadalselva. Ferden mot Øyeren begynner med brusende stryk og går over i en bred, rolig og meandrerende flod gjennom Nittedal. De siste kilometrene danner elven et skille mellom Skedsmo og Rælingen kommuner, først som en miljøskapende del av Lillestrøm by og Øvre Rælingen med turveier på begge bredder, så forbi et industrialisert område før den ender i et innlandsdelta ved nordenden av Øyeren i Rælingen. Nitelva og dens bredder utgjør et variert og frodig belte gjennom skogsområder, jordbrukslandskap og bebyggelse.


Elven fikk opprinnelig navnet Nitja. Betydningen av dette navnet er noe usikkert, men det kan ha sammenheng med ordet net, i betydningen fiskegarn. Det kan også komme fra verbet hnita, som betyr «å støte sammen» (f.eks. bølger som støter sammen). Elven dannet en viktig del av livsgrunnlaget for de tidligste bosetningene i området, og vassdraget har blitt utnyttet til blant annet isskjæring, tømmerfløting og drift av møller, sagbruk og kraftverk. Flere steder langs Nitelva finnes rester etter slik virksomhet og mange stedsnavn langs elven gjenspeiler tidligere tiders bruk av naturressursene.


Etter flommen i 1995 vedtok Skedsmo kommunestyre å bygge en flomvoll rundt Lillestrøm. Arbeidet startet i 1996 og var ferdig 2003. Vollen er totalt på 6,4 km, inkludert 14 pumpestasjoner, og hadde en prislapp på ca 54 mill. kroner. NVE finansierte halvparten. I 2008 ble vollen utvidet med ytterligere 800 m ved Kjeller flyplass.


Flommen i 1995 kostet forsikringsselskapene nesten 1 milliard kroner. Det var nok et av flere argumenter for å beskytte byen mot fremtidige storflommer. Forrige storflom i Lillestrøm var i 1967. Etter den flommen ble utløpet av Øyeren endret/øket, slik at framtidige flomsituasjoner ikke vil føre til så omfattende skader og ødeleggelser som i 1967.


Vollen har litt ulik høyde (kote) på de ulike områdene, slik at en 200-årsflom, eller i verste fall en 500-årsflom, vil gjøre betydelige skader, på tross av vollen. Dette er gjort utifra ønsker om å ikke ha en så høy og dominerende voll inntil lavereliggende bebyggelse. Høyden varierer med ca 2 meter, fra kote 106,5 på det høyeste og ned til kote 104,5 på det laveste.Flomstien som går nesten hele veien rundt Lillestrøm, er en flittig benyttet turvei.


Lurkahuset er trolig det eldste huset som er bevart i Lillestrøm. Det ble bygd på slutten av 1700-tallet, og var våningshuset på Lurketangen som var en av husmannsplassene på Måsan. Plassen ble ryddet i første halvdel av 1700-tallet og tilhørte Sørum gård. Den lå omtrent der brua går over Nitelva fra Lillestrøm Syd.


I 1850 flyttet Hans Jensen og kona Anne med åtte sønner inn på Lurketangen, og i 1851 tok familien etternavnet Lurka. Den siste eieren i denne familien var sønnesønnen Hågen Jensen Lurka som var sagarbeider og høvelmester. Folketellingen fra 1900 forteller at i huset bodde nå familien Lurka på fem sammen en annen sagarbeiderfamilie på fire. Huset ble solgt omkring 1906. Bortsett fra en snekker bodde det sagbruksarbeidere med sine familier der til 1992.


I 1860 var det storflom i området. Lurkahuset ble løftet av pilarene det stod på, og fløt noen hundre meter innover på Nesa. Familien flyttet inn i huset der det strandet, og Hans Jensen Lurka fikk tildelt et nytt jordstykke av bonden på Sørum.


NSB som senere kjøpte huset, planla å rive det i 1998. Lillestrøm historielag avverget dette, og NSB gav huset til historielaget mot at det ble flyttet til en kommunal tomt. 10. juni 1999 ble huset flyttet med lastebil til Sagparken. Det ble plassert der den første dampsaga stod ferdig i 1860, og der den siste saga i Lillestrøm lå inntil den brant i 1965.


Med nødvendig sponsorstøtte, innleid profesjonell hjelp og mange dugnadstimer er det 56 kvm store huset restaurert. Det er innredet slik det kan ha sett ut hos en sagarbeiderfamilie mellom 1900 og 1930. Høsten 2002 ble det innviet. Hver søndag mellom 1. mai og 1. september er huset åpent for publikum.


Jeg forventet ikke å møte på denne karen her iløpet av turen i alle fall. Ikke var den spesielt engstelig av seg heller.


Siste delen av turen var ikke særlig fristende,det var mye "drit" så det var helt greit når vi kunne sette kurs mot bilen og sette på varmeapparatet og kursen hjem igjen.

Blåmeis flytter inn


Jeg har stadig kikket innom fuglekassa, men det eneste som har skjedd er at det har kommet mer tørt gras inn i kassa. Men i dag så var de innom samtidig som jeg tittet inn.

* *

Blir artig å følge med framover...

lørdag 22. april 2017

På leiting...


Jeg som trodde jeg hadde fått en knall ide om en mysterycache var gjemt, men enten så var den godt gjemt eller så var den ikke der jeg trodde i det hele tatt. Men nå slipper jeg å tenke mer på den løsningen, så da må jeg starte helt på nytt igjen. 


Ekorn er en ting jeg savner hjemme. Det er en som holder til oppe i havna, men den er så redd at den løper helt til topps i buska når jeg nærmer meg. Men rådyr har jeg ikke mindre enn fire stykker av. De leer ikke på et øre engang når hundene står på plenen å bjeffer for å si i fra at det er inntrengere på jordet.


Det er et som holdt til nede ved brua også, men det har jeg ikke sett siden i vinter. Den er ikke spesielt fotovennlig den heller. 


Derfor er det ekstra stas når en ser ekorn i byen. Dyr i byen er ikke så skvetne, det at jeg hadde med både Lady og Tessy så ikke ut til å plage denne nysgjerrige saken det minste.


Den hadde planen klar og fortsatte med sitt.


Man kan leite ganske uforstyrret når man er på cachejakt om man har med seg både hund og fotoapparat. Da går bare folk rett forbi uten å kikke noe nøyere på det en driver med, ja stort sett da. Noen ganger så dumper en borti noen som er overinteressert i det også, da må man jo bare tenke fort og spille med. Men det er jo ikke alltid en er så heldig med motivet som andre ganger.


Jeg kan vel ikke helt skjønne at det bare er lørdag i dag, for jammen har ikke jeg fått utrettet masse! Jada, jada jeg har en liten plan for morgendagen også gitt... mitt planløse samfunn er nok like sikkert som at samfunnet ellers blir papirløst...


Nårman er på cachetur så er det også noe som er helt sikkert, det blir bushing! Her var det like mye kvister på bakken som det var rett opp, enda godt gras og blader ikke hadde kommet ennå. Da hadde jeg sliti mer enn jeg gjorde. For når det til tider er så tett og uframkommelig at både Lady og Tessy setter seg og venter på at jeg skal gå først... da er det både bratt og tett!


Midt inne i alt dette virr varret her så vokste det noen blomstrende trær som jeg aldri har sett tidligere.


Etter mye slit så fant vi endelig en sti som gikk langs kanten. Den var i overkant guffent ute på kanten, så enten har det gått ras der, eller så har det vært en haug med modige sjeler før meg. Jeg gikk langs den noen meter mens det var land på kanten av den. Men etterhvert så holdt jeg meg til venstre i villnisset.


Lady fulgte stien, men det er cirka 60 meter ned i en iskald elv, så jeg hadde ikke lyst til å gå der. Det er bare et tynt torvlag over en haug med grus. Jeg har vært i grustak tidligere og vet hvor fort det plutselig kan rase.


Er nok lenge siden google har vært her å tatt bilde, for den grønne sletta er full av kratt og småbusker nå. På toppen av grustaket er cachen.


Når man endelig kom opp var det en nydelig utsikt, ikke så mye til Hønefoss, men mot Åsbygda.


Lady skuer ut over Hovsenga.


Hverken Tessy eller Lady sa nei takk til et avkjølende bad og litt drikke, før vi satte kursen mot bilen igjen.


Dagen ble avsluttet med en runde i Jevnakers utallige byggefelt før det ble mørkt.