fredag 22. september 2017

Bygda mi


Det blir ofte så en går tur de samme stedene, særlig når det er båndtvang. Men det er en runde som jeg sjelden har med meg fotoapparatet. Men en dag ble det så, så nå skal du få være med en runde om hengebrua. 


Jeg går alltid samme veien når jeg går den runden. Over elva og over på andre siden for å krysse riksveien.


Langs veien er det ennå noen få blomster som kaster et snev av sommerfølelse.


Når man kommer et lite stykke på veien på andre siden så kan jeg se hjem. Se så tomt det ble når all skauen er hogget under lyslinja. 


Høsten kommer stadig ett hakk nærmere for hver dag.


Rognebærene får henge i fred for fuglene ser det ut til.


Det ble ingen tur opp til sauene, men jeg får vel snart ta meg en tur igjen.


I gamledager så skulle alle hus være store og "herskapelige", så når disse blir pusset opp så gir det et innbydende inntrykk. Men jeg tenker vel mest at det er fryktelig mye å vaske! 

  
Men alle store gårder har et skikkelig tuntre.


Men det finnes også gårder med litt lavere standard.


Hundene merket ikke pusen, men den hadde stålkontroll på hvor vi befant oss.


Hestene står på rekke og rad bak hvert sitt gjerde.


Når man går runder så må man krysse både elv, vei og jernbanen to ganger for å komme seg hjem igjen. Men det er god sosial trening da. Over jernbanen og under neste gang. 


Asfalt bru en vei og hengebru tilbake. Det er vel bare riksveien som er sånn nogen lunde lik hver gang. 


Det er på tide at det blir gjort noe med hengebrua, den har blitt ganske slitt og trenger sårt vedlikehold.


Bare nyte utsikten. Når jeg gikk på barneskolen gikk jeg over broa hver eneste dag til og fra skolen. 


Noen driver økologisk landbruk, sikkert vel og bra det... men det blir jo noe ugras i åkeren da.


Ja ikke så reint lite ugras heller.


Noen var på vei hjem for å finne et egnet sted for vinterdvalen.


Soppen sto nesten like tett


Det er en håndfull hus som en legger merke til når en går denne runden.


Med alt regnet i det siste så er det ikke alle som har fått tresket alt kornet sitt ennå. På mandag er det elgjakt, så de har helga på seg før nye interesser tar over for bøndene.




Endelig frædda'n!


En mann hjelper en av sine kuer med å føde, da han plutselig oppdager at sin 4 år gamle sønn er vitne til det hele med store øyne. – Topp..., tenker mannen. Han er 4 år og jeg må forklare ham hele historien om blomsten og bien.  Men det er ingen grunn til å sette i gang og fortelle, jeg venter til han eventuelt spør meg, så vil jeg svare på det han måtte lure på, tenkte han. Når alt så var over gikk mannen bort til sønnen sin… – Ja vel sønn, har du noen spørsmål? Sønnen tenkte litt, og sa så: - Hvor fort løp den kalven når han traff kua?


Definitivt ingen store planer i helga. Merethe og Marius kommer hjem så jeg får prøve meg på butikken etter jobb i dag. Litt god mat må en ha og kjenner jeg Marius rett så vil han ha hjemmelaget pizza. Men det får bli i morgen, ellers blir det jo ikke mat før langt på kveld i dag. Hundene setter fortsatt stor pris på tresket jorde, men det har nå blitt noen runder oppe i havna først som regel før de får boltre seg på jordet.


Hemmeligheten ved å forbli ung ligger i å leve hederlig, spise langsomt og lyve om alderen.


En bonde fra en Trøndelags-bygd var i Trondheim for å gjøre innkjøp med en gammeldags handlevogn. Bonden trillet skranglekjerra nedover Prinsensgate da trikken kom rett bak. Trikkeføreren ringte med klokken for å få bonden og vognen bort fra skinnene, men mannen bare ruslet stille og rolig videre, uten å ense noen ting. Etter en stund synes trikkeføreren at dette ble vel mye trøndersk treghet, så han ropte av full hals:
– Kainn du itj ha dæ vækk fra trikkskjinnan, din grautbone!
Bonden snudde seg rolig, satte fra seg vognen og svarte:
– Jau da, men det e’ meir enn du kainn.


Da sønnen havnet i fengsel, var bonden skuffet. Det var mye jobb på gården, og han kunne sårt trengt en hjelpende hånd. De holdt kontakten ved å sende brev til hverandre, og bondens siste brev til sønnen låt som følger: Hei kjære sønn! Jeg savner deg og håper det går bra med deg. Her på gården sliter jeg. Jeg har fått vondt i ryggen og klarer ikke lenger å spa åkeren for å sette poteter. Jeg skulle ønske du var her så du kunne hjelpe meg. Noen dager senere, fikk bonden svar fra sønnen sin: Din idiot! Du vet godt at du ikke må grave i åkeren – det er der jeg har gravd ned alle våpnene og pengene fra bankranet!! Politiet leste gjennom brevet, og neste dag gravde de opp hele åkeren for å finne våpnene og ransutbytte – til ingen nytte. Jordet var bare fult av jord, og det var ikke spor etter hverken våpen eller penger. Et par dager senere fikk bonden enda et brev fra sønnen sin, hvor det stod følgende: Kjære pappa! Nå kan du plante potetene i åkeren din i den nyspadde åkeren. Det var det beste jeg kunne gjør for deg her fra fengselet.


Fire venner planla en campingtur i skogen. To dager før de skulle dra, satte kona til Steinar foten ned. Vennene hans var skuffet over at han ikke kunne dra, men de kunne jo ikke gjøre noe. To dager senere dro de til campingplassen og fant Steinar der med teltet oppslått, veden samlet, og mat på stormkjøkkenet. ”Jøss, hvor lenge har du vært her? Og hvordan kom du deg hit?”

”Jeg har vært her siden i går. I går kveld snek kona seg bak meg, holdt for øynene mine og spurte ”Gjett hvem?”. Jeg tok vekk hendene hennes og så at hun hadde på en gjennomsiktig nattkjole. Hun tok hånda mi og dro meg til soverommet, som var pyntet med roseblader og lys. På senga lå det håndjern og tau! Hun ba meg binde henne fast til sengen, så jeg gjorde det. Og så sa hun: ”Her er jeg. Gjør hva du vil. -Så her er jeg.”



torsdag 21. september 2017

Arbeidsdag i høyden


Når en jobber på et sted som produserer dyremat, så må man trå litt til innimellom. Jeg synes det er godt  med litt avbrekk i arbeidsdagen. Sitte på rumpa og titte på dataskjerm hele dagen begynner jeg å bli rimelig lei for å være ærlig. Jeg kunne virkelig tenke meg en jobb med noe variasjon, så jeg er ikke sein med å si ja når det trengs noe hjelp rundt om.


Dagens prosjekt var å ta "aktivgjær" fra storsekk på 600 kilo og putte det over i en kilos bøtter, klistre på to etiketter, holdbarhetsdato og batchnummer for sporing.


Hadde jeg hatt truckførerbevis så kunne jeg jobbet i produksjonen til tider.


Det ble laget til en arbeidsstasjon i andre etasje i produksjonen, for dette er ikke en jobb som er gjort på et øyeblikk. Jeg brukte to timer på 100 bøtter, litt lenger tid i går da jeg måtte organisere litt også, så det skulle bli mest mulig praktisk. 


En etikett på lokket og en etikett på spannet.


Bøtta fylt opp etter nøye mål, målebeger på plass.


På med lokk og så var ei bøtte ferdig.


Så ble det litt skippertak for å komme litt mer ajour til morgendagen, før jeg kunne dra hjem. Egentlig skulle jeg handlet etter jobb i dag, men handlelista lå igjen hjemme, så da må jeg gjøre det i morgen isteden.


Nå som stingene er fjernet så må man jo sjekke ut hvor funksjonell ankelen er, så nå ble det skikkelig hinderløype på både meg og hundene. Det har jo vært noen og rensket ned alle trærne i linna under trådene. De ligger på kryss og tvers, så da må en jo vabbe seg over for å komme fram der det gikk sti tidligere.


Hailey har blitt riktig så rask og klarer fint å holde følge med de store når vi går både i skauen og på jordet. Hun holder seg ikke til en spesiell, men dilter så med den ene og så med den andre.


Litt i overkant slitsomt for en liten frøken, så da fikk hun litt hjelp. Men å sitte på armen når vi er ute, nei det er hun slett ikke særlig enig i nei.


Lady har godt av å slite seg litt fram så hun får brukt opp litt av all energien hun har etter en dag i hundegården. Det er ikke så mye de sover om dagen, for pappa driver jo stort sett med noe ute på gårdsplassen eller i uthuset. Da må de jo følge med, for det kan jo hende at han tar seg en sving bort til dem så det blir litt klapp og kos.


Når vi legger i vei der det er litt uframkommelig, da blir Mounty lettere oppgitt. Nei han liker best å gå der det er sti i det minste. Lettere framkommelig, for å si det sånn.


Det viste seg å være et godt stykke før det var enkelt å gå, men hundene holdt bra tempo til tross for endel hindringer i veien.


Endelig var vi tilbake på veien og grøfta kunne sjekkes ut. Kanskje det var blitt litt mer vann der siden i går? Det håpet i alle fall Hailey.


Ingenting er som å løpe så vannet skvetter til alle kanter. Synes vel egentlig det er litt gøy selv også jeg. Men jeg har ikke løpt i grøfta så vannet skvetter i år, til tross for at det har fristet.


Aller helst vil hun ha med seg en av de andre også, så de kan løpe tett sammen så fort hun orker. Men de andre synes det er mer spennende å snuse rundt i grøfte kanten. Fult så gira på grøftevann som henne er de ikke. Men i elva derimot...


Så det er stor glede når hun får lurt med seg en av de andre til å løpe langs hele grøfta. Men hun liker best å løpe først virker det som. Stopper de andre opp, så stopper hun også så det er ikke det å løpe fortest som er kluet.


Hailey var hjemme i dag sammen med Ronja. Har ikke sett noen som har vært så glad for å få være i hundegården isteden for å kjøre bil jeg. Men det er vel forholdsvis kjedelig for henne å være med på jobb. Det blir mye soving på henne. Men hun protesterer ikke i det hele tatt. Hun er så snill å ha med å gjøre. Spørs om vi må på en liten bytur igjen i morgen, så hun får litt unger å forholde seg til.



onsdag 20. september 2017

Julenek


Kornbånd, eller nek, er en bunt med korn som er bundet sammen på midten. I tidligere tider ble kornet skåret med sigd i skuronna og når man hadde en passelig stor bunt ble den bundet sammen med halmstrå som ble lagt rundt midten på båndet og knyttet.


Erfaringsmessig så er det mye enklere å bruke nylontrå enn surre halm rundt. Så jeg gikk for den varianten i år også. Det er fort gjort når en setter igang, så det tok ikke lange tiden før første kønnbandet var ferdig.


Prester på 1700-tallet fordømte skikken med julenek som hedensk. Disse reaksjonene har siden ført til spekulasjoner om at neket er en tradisjon som går tilbake til førkristen tid, at det opprinnelig var et vinteroffer. Eldre forskere tolket julenek som et offer til Odin eller fruktbarhetsdemoner, men det finnes ikke noe direkte belegg for en slik teori. Eilert Sundt, norsk teolog og samfunnsforsker; en av foregangsmennene for studiet av Norges folkeliv, mente at kornbandet var et førkristent beskyttelsesmiddel mot onde makter på samme måte som ild, lys, brent brød, grønt løv og kvister. Det er også blitt tolket som et offer til en vegetasjonsguddom eller et hjelpemiddel for å holde liv i en hedensk kornånd, representert ved spurvene. Senere er skikken forklart som en form for magisk bestikkelse av skadegjørende fugler for å hindre disse i å ødelegge neste års avling. Skikken kan imidlertid like gjerne ha hatt utspring i at både mennesker, dyr og fugler skulle få litt ekstra til jul.



Når en har laget endel så må man henge de opp så ikke musa spiser dem tomme før det blir vinter og kaldt. Jeg laget 8 stykker, så da skulle mine små flyvende ha litt korn å forsyne seg av til vinteren. 23.september er det Kønnbanddager på Stange.


Skikkelig våt fornøyelse i dag. Skikkelig isj og æsj vær. Når en våkner om natta og hører regnet plaske i bakken, da er det nesten bare å grue seg til vekkeklokka ringer og minstemann skal på skolen. De har elevbedrift denne uka, så da er det bare å håpe på at det går med overskudd så de har lært hvordan de kan tjene penger.


En liten stopp innom legekontoret og de tre stigene ble fjernet. Såret så skikkelig bra ut, hadde ikke skurv engang. Gjett om jeg gleder meg til å kunne bade skikkelig i badekar igjen. Jeg har sneket meg til et bad, men det blir liksom ikke det samme å ha beinet på kanten når en skal kose seg. Så den siste to og en halve uka så har det kun blitt kjappe dusjer. Helt klart bedre enn klut og vaskevannsfat, men ingenting er som å kose seg i badekaret om kvelden etter turen med hundene.


Siden det er dårlig vær i dag så ble det litt surfing rundt på nettet, der kom jeg over en fotokonkurranse med tema høst. Frist for innsending er 8. oktober og en kan bare delta med ett bilde. Så får vi se hvor det bærer ivei.


Siden vi nå nærmer oss en kaldere og mer guffen del av året, så blir en værende mer inne en en pleier resten av året. Da er det greit å ha noe å sysselsette seg med. Når ungene var små så sank en stort sett ned i sofaen og kikket på Tv etter at de var i seng. Nå så er en liksom litt friere, og etter turen med hundene så har en fortsatt mange timer igjen av kvelden. Med lang erfaring i og ikke lese bøker fra perm til perm, men heller fra perm til tja midten kanskje... da blir det dyrt om en skal kjøpe bøkene en kanskje kunne tenke seg å bla litt i...


I min ungdom var jeg mye på biblioteket, da hadde en ofte litt tid å slå i hjel før en skulle med buss hjem fra byen, eller hadde en fritime eller to i uka. Jeg har aldri lånt mange skjønnlitterære verk, jeg lånte stort sett fagbøker innen ulike temaer. Bøker hvor en lærer ting, eller tv programmer som en kan lære en ting eller to er de jeg foretrekker. En sterk nummer to er krim på tv, men å lese krimbok nei det frister ikke.


Etter at Ronja gikk med krage så ble ørene forferdelig tuggete av både smuss med tilbehør og noe matrester. Så for å gjøre kort prosesss så tok jeg likegodt maskinen og klippet av henne hele pelsprakten på ørene. Ikke noe vits i å sitte å pirke og lugge henne i et par timer så raskt som pelsen hennes vokser. Hun ble ikke så fin, det skal jeg ikke skryte på meg, men det er praktisk. Og ikke minst så gror det ut igjen før det blir vinter og kaldt.


Det har nok vært et godt år for hønsehaukene i år, for de er lette å få øye på mange steder. De er ganske områdefaste, så har du sett en en gang så er det stor mulighet for at du vil se den igjen like i nærheten neste gang. De er ganske vare, så de er ikke så enkle å komme helt nære for å få tatt et bra bilde.